Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er for en ung jente fra en fattig landsby i Sør-Sudan å lande i Oslo, et helt fremmed land, uendelig mange mil hjemmefra. Her skal hun tilbringe de neste ni månedene på Fredskorpsutveksling. For Jackie Bage ble det en opplevelse som skulle forandre hele livet.

– Da jeg kom til Norge var jeg en jente som ikke turte å snakke i forsamlinger. Jeg klarte ikke å se andre i øynene, det var sånn jeg var oppdratt, sier Jackie nå.

Men mye forandret seg med oppholdet i Norge. Jackie var på utveksling via KFUK-KFUM Global og fikk utplassering i KFUK-KFUM-speiderne. Etter utvekslingen med Fredskorpset, reiste hun tilbake til Sør- Sudan hvor hun jobber for jenters rett til utdannelse, for likestilling og for at kvinner skal få plass i fredssamtalene som pågår i landet. Jackie jobber i Young Women´s Christian Assosiation (YWCA), eller KFUK, som vi kjenner det fra Norge. Hun vet at oppholdet i Norge ga henne ballasten som gjorde henne klar for det som ventet henne der.

– Jeg fikk så mange utfordringer da jeg kom til Norge. Jeg fikk i oppdrag å holde presentasjoner og kurs, jeg måtte lære å greie meg selv. For å få det til, måtte jeg forandre innstillingen min helt; jeg måtte løfte blikket og lære meg å stå foran en gruppe.

Nye øyne på verden

Sakte men sikkert fikk hun selvsikkerheten til å gjøre det. Hun sier støtten fra veilederen hun hadde i det norske KFUK/KFUM var viktig.

Men bare lett var det ikke. Nytt land, nytt språk, nytt klima. Alt var nytt og fremmed da hun kom til Norge. Det tok tid å tilpasse seg. Men muligheten til å forlate landet sitt og se det hele utenfra ble en viktig erfaring.

– Jackie var en målbevisst ung kvinne. Hun tok utfordringene vi ga henne på strak arm, men senere fortalte hun oss hvor overveldende det hadde vært, forteller veilederen hennes i KFUM, Solveig Øiestad.

For eksempel å bare få utdelt en adresse og et kart med beskjed om å skaffe seg et visum på den britiske ambassaden i Oslo. Eller det å ta en trikk for første gang. Eller den gangen hun ble sendt til London for å holde kurs. Hun hadde aldri stått i en rulletrapp før, og undergrunnssystemet i London kan jo skremme livet av hvem som helst. Eller å få skøyter på føttene og bli sendt ut på en skøytebane når du aldri har sett snø. Jackie kunne ikke forstå hvorfor i alle dager nordmenn drev på med noe slikt.

– Noe jeg husker godt, er at Jackie fortalte meg at det var i Norge hun hadde lært å si «nei,» forteller Solveig.

At det var lov til å si nei når hun ikke ville noe, selv om det var en eldre person som ba henne om det, og selv om det var en mann. Det handler om alt fra å si nei til de små tingene i livet, som en arbeidsoppgave, til de helt store; som hvem du skal gifte deg med.

– Jeg lærte å drive meg selv, til å motivere meg selv, også i vanskelige og ukjente omgivelser. Utvekslingen har gjort meg til den jeg er i dag – det var begynnelsen på mange store forandringer for meg, forteller Jackie.

Sør Sudans krig

Mange ville kanskje tenke at å komme til fredelige Norge er enkelt sammenlignet med å bo i et fattig land som lider under årevis med konflikt, vold og fattigdom. Sør-Sudan er verdens yngste land – erklært selvstendig i 2011. Men opptakten til Sør- Sudan som selvstendig stat var fylt av langvarig krig og blodig konflikt. Ikke bare mellom landene, men også internt i Sør-Sudan herjer konfliktene mellom folkegrupper. Sør-Sudan er et land som ligger helt i bunn av FNs levekårsundersøkelser og på alle indekser som måler kvinners kår. Ytringsfriheten er sterkt begrenset.

I dette vokste Jackie opp, og dette er virkeligheten hun jobber i nå. Men motstand kan også være bra.

– Det som er fint med å jobbe i krevende omgivelser er at en lettere ser hva som må gjøres. Det er så mye ugjort, det gir stort rom for nye ideer og tanker. Og, ikke minst, en følelse av at vi kan være med å påvirke landets fremtid.

Det vanskeligste er å holde motivasjonen oppe når alt de ønsker å oppnå ofte føles helt umulig.

– Spesielt når vi jobber for å endre hvordan menn ser på kvinner, sier hun.

Verdenspolitikere som lytter

Som jente fra en fattig landsby hadde Jackie aldri trodd hun skulle ende opp både med bachelorgrad og muligheten til å reise ut i verden for å fortelle topp-politikere om hvordan kvinner mangler rettigheter i Sør Sudan. I 2014 ble hun invitert til å være med på fredssamtaler i Etiopia. Der møtte hun blant andre Børge Brende, som da var Norges utenriksminister. Hun tok ordet foran alle topp-politikerne og argumenterte for hvorfor kvinner må få delta i fredsprosessen i Sør-Sudan. Det har blitt mange flere reiser og mange flere møter med topp-politikere siden det. Hun har også møtt statsminister Erna Solberg.

Jackie møter Børge Brende i fredssamtalene i Etiopia i 2014

I dag har Jackie overordnet ansvar for alle YWCAs programmer i Sør- Sudan. Ledertreningen fikk hun da hun var i Norge. Prosjektene Jackie leder er finansiert med norske bistandsmidler.

Jackie sier at mange unge sør-sudanere er optimistiske, de har tro på at ting er i ferd med å forandre seg.

– Jeg tenker ofte på noe Nelson Mandela sa; at begynnelsen på slutten er den dagen vi stopper å snakke om det som er viktig for oss. Derfor snakker og snakker jeg om kvinners situasjon.

Kjemper for jentene

Jackie er opptatt av hvordan jenter og kvinner har det i Sør-Sudan. Kvinner blir fortsett sett på som mannens eiendom, og de blir sjelden tatt med i viktige beslutninger verken om sin egen eller landets fremtid. Selv mener hun utdannelsen hun har fått har vært nøkkelen til å se hva som må til for å få til en forandring i landet.

– Hvor ville du vært i dag hvis du ikke hadde tatt utdannelse?

– Jeg ville vært innelukket i landsbylivet, gift og hatt mange barn. Jeg ville ikke visst hva som skjedde rundt meg i verden. Derfor ville jeg heller ikke kunne bidratt til noen positive endringer i landet mitt, sier Jackie.

Hun vet hun aldri ville blitt noen talsperson for jenters utdanning, fordi hun ikke ville forstått at det var viktig.

– Jeg ville sett på det livet jeg hadde som helt normalt og ikke forsøkt å gjøre noen ting for å endre det.

Jackie forteller at i stedet for et liv som husmor, har hun blitt en rollemodell både for søstrene sine og for andre jenter i landsbyen.

– Jeg er den eneste i familien som har en bachelorgrad. Naboene sender døtrene sine til meg og ser på meg som en inspirasjon.

Hun sier hun liker å bli sett på som en rollemodell. Men enda mer ville hun likt at det fantes flere rollemodeller. Da må jenter få utdannelse. Gjennom YWCA har hun startet prosjektet «jentesnakk» hvor unge kvinner kan møtes å diskutere utdannelse, karriere og vanskelige spørsmål som hvordan de blir behandlet hjemme. Hun bruker til og med av lønnen sin for å få jenter i landsbyen gjennom skoleløpet.

– Jeg drømmer om å lede UN Women i Afrika. Det er mitt mål nå, sier Jackie.

 

Sør- Sudans nye generasjon

Kvinnene hever stemmen

Én person kan gjøre enorm forskjell; Modi nektet å bli behandlet som en slave. Hun rømte. To tiår senere leder hun Sør-Sudans største kvinneorganisasjon.

YWCA (Young Women´s Christian Assosiation), KFUK på norsk, er verdens største kvinneorganisasjon med over 25 millioner medlemmer i over 110 land.

Jackie er langt fra den eneste av de ansatte i YWCA Sør Sudan som har vært på utveksling med Fredskorpset.

– Mange av de mest sentrale personene i organisasjonen har vært på utveksling. Det de har lært og sett har gjort dem til viktige nøkler i arbeidet for jenter og kvinners rettigheter i Sør Sudan, sier Modi Enosa Mbaraza, generalsekretær i YWCA i Sør Sudan.

Modi forteller at de reiser ut og kommer hjem med nye ideer. Noen reiser til Norge, men enda flere reiser til andre land på det afrikanske kontinentet, på det som heter sør/sør- utveksling. Uten dem ville ikke denne organisasjonen være så vellykket som den er, mener hun. Disse unge kvinnene har hatt enorm innflytelse i de små landsbyene de kommer fra. De viser med seg selv at en kvinne er så mye mer enn mor og husmor. Mange av dem, som Jackie, kommer fra svært enkle kår på landet. Likevel har de nådd så langt.

Fra flyktning til generalsekretær

Modi er selv litt av en historie. Hun kom fra fattigslige kår, moren døde da hun var 16, og like etter var hun nødt til å gifte seg. Og bare ett år senere måtte hun flykte til Kongo på grunn av krigen. Svigerfamilien hennes behandlet henne dårlig, og nå som hun var borte fra familien, var det ingen til å forsvare henne. Hun forteller hun jobbet som en slave og fikk hele tiden høre at hennes eneste jobb var å føde barn. Til slutt flyktet hun, gjennom jungelen, en strabasiøs ferd, til hun endelig klarte å komme seg tilbake til Sør Sudan.

– Men tilbake i landet mitt oppdaget jeg at kvinner ble behandlet enda dårligere enn jeg selv hadde blitt. Jenter på 13 som ble voldtatt og tvangsgiftet. Barn som fikk barn. Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre noe.

Bare 19 år gammel gikk hun til den lokale presten og sa hun ville starte en kvinnegruppe. Og presten støttet henne.

– Vi samlet noen kvinner, vi hadde ingenting, men bestemte oss for å ta småjobber rundt omkring. Ofte jobbet vi for salt og såpe, vi tok det vi trengte selv, og solgte resten. Pengene satt vi av på et felles fond som vi kunne ta ut fra hvis barna ble syke. Slik hjalp vi hverandre, forteller Modi.

Måltidet som endret alt

En dag fikk 25 lokale kvinner jobben med å vaske og servere for noen utlendinger som hadde kommet til landet. Én av de internasjonale gjestene var en norsk prest. Modi kunne engelsk og kom i prat med presten da hun serverte under middagen. Modi fortalte om kvinnegruppen og presten spurte om hun hadde hørt om KFUK. Det hadde Modi ikke. Så presten ga Modi visittkortet sitt og ba henne skrive – kanskje kvinnegruppen kunne bli med i KFUKs nettverk?

Men det tok flere år før Modi fikk se en datamaskin for første gang.

– Jeg husker jeg ble fortalt hva e-post var. Det hørtes helt utrolig ut for meg; kan jeg virkelig sitte her og sende en tekst, så vil noen motta den et annet sted i verden? Jeg kunne ikke tro det, forteller Modi og ler.

Så husket hun på visittkortet fra den norske presten. Hun skrev til KFUK/KFUM i Norge, og resten er historie. Modis lille kvinnegruppe er nå blitt til det lokale kapittelet av KFUK i Sør Sudan.

– Jeg er ikke bare stolt, men veldig stolt av alle de unge kvinnene som jobber her og alle jentene som melder seg inn. Hver dag er det flere som blir med. Da vi startet hadde kvinner i Sør- Sudan ingen steder å utfolde seg. Målet mitt er å se kvinner ta ansvar, derfor delegerer jeg mange viktige oppgaver til de de som jobber her. Slik vokser de og det er det jeg vil, jeg vil se dem blomstre.

Foto: Camilla Ransborg Aschjem og Liz Palm