Det er midt på dagen, men bekmørkt. Zambiske Ethel Phiri (31) og Martha Precious Ngoza Mazala (35) lener seg mot den sterke vinden. De er omgitt av kulde og mørketid i Honningsvåg, 11.000 kilometer nord for hjembyen Livingstone. 

For mange nordmenn fremstår Honningsvåg som utilgjengelig og værhard. Ethel og Martha fra Zambia har vært på utveksling i Nordkapp kommune i regi av Fredskorpset. Og her, i en av verdens nordligste byer, har de arbeidet med ulike former for rehabilitering, fysioterapi og oppfølging.

Fredskorpset besøkte de to damene da de jobbet i nord:

- Arbeidet vi gjør her i Norge ligner arbeidet vi gjør på klinikken hjemme i Zambia, målet med jobben er det samme: Å hjelpe personer som har en eller annen begrensning til å fungere best mulig i samfunnet, sier Martha.

I Honningsvåg er hjemmebesøk til brukerne en viktig del av jobben. Det skulle de ønske de hadde større mulighet til også i Zambia.

- I Zambia følger vi sjelden opp klienter etter de er utskrevet fra sykehuset, selv ikke de som er veldig syke. I de fleste tilfeller er pasienten overlatt til seg selv, og avhengig av familiemedlemmer for å komme seg til behandling. Her (i Nordkapp, red. anm.) oppsøker vi folk hjemme. Når vi kommer hjem til Zambia vil vi forsøke å finne tid til å følge tettere opp i hjemmet, også i de tilfellene der pasienter har familiemedlemmer til å ta vare på seg. Det er en viktig lærdom fra Norge, sier Ethel.

- Hvorfor er utvekslingsprogrammer viktige?
- Vi lærer mye om en fremmed kultur, og om hvordan mennesker tar vare på hverandre i forskjellige deler av verden. I jobben vår er det avgjørende å forstå hvordan folk oppfører seg og hvordan vi best skal takle det. For eksempel har pasienter her i Nordkapp flere ganger ytret ønske om at vi ikke skal komme på besøk. De er kanskje i dårlig form og sier ”Martha, i dag er jeg i dårlig form, kan ikke du komme tilbake neste uke i stedet?”. Vi respekterer det selvfølgelig, men det er uvant, fordi det så godt som aldri skjer i Zambia. Slikt er lærerikt, sier Martha.

Stille på bussen
De satt igjen i flyet lenge etter at de andre passasjerer var gått ut. Høytalerannonseringen var gitt på norsk, og Martha og Ethel var usikre på om de var kommet frem. Flyvertinnen spurte omsider om de ikke hadde tenkt å gå av. Da de gikk ut på rullebanen i Honningsvåg, etter mellomlanding i Sør Afrika, London, Oslo, Tromsø og Hammerfest, åpenbarte det vakre lyset og landskapet seg. Når Ethel lukker øynene og tenker på Honningsvåg, er det fortsatt landskapet hun ser i tankene, det iskalde havet og fjellene.

Seks måneder senere, er Martha og Ethel godt inkludert i lokalsamfunnet. De synger i koret, går ofte i svømmehallen om kvelden, i fjellet når de har tid og i kirken på søndager. De er på hils med de fleste i byen.

- Nordmenn er vennlige, akkurat som zambiere, det er derfor vi føler oss som hjemme her. Men nordmenn sier ikke mye, de er litt sjenerte. Alle er hyggelige, men det er sjelden noen starter en samtale utover det å hilse, sier Martha, som understreker at dette ikke er noen kritikk av nordmenn. Hun konstaterer bare at nordmenn er mer innesluttet enn zambiere.

- I Zambia prater man alltid med fremmede på bussen. Hvis det bare er deg og en annen passasjer om bord, vil dere bli sittende i nærheten av hverandre og prate sammen. Noen ganger føles det som man har kjent de fremmede medpassasjerene lenge. Slik er ikke nordmenn, sier hun.

Vil spre kunnskapen
I august reiste Ethel og Martha hjem til Zambia, etter fjorten måneder. De var svært bevisste på hvordan de skal overføre erfaringene de har gjort i Norge til kollegene sine. 
– Du kan ikke instruere leger og sykesøstre og si at noe skal gjøres på en bestemt måte, men du kan fortelle kolleger at ”se, dette er hva jeg lærte i Norge!”. Vi kommer til å reise rundt og dele kunnskap med representanter for samtlige klinikker i vår region. Et av hovedmålene våre er at vi i Zambia skal bli mye flinkere til å følge opp pasienter etter de er utskrevet, sa Ethel Phiri i Honningsvåg.

Tekst og foto: Adrian Øhrn Johansen