Kongsberg-mannen Svein Westad var tekniker hos Telenor i 20 år. Så fikk han nok, gikk av med pensjon og dro til Nepal for å lære bort norsk folkemusikk. Merethe Vadstein Welle dro fra musikklærerjobben i Volda, for å lære bort vestlig musikk til unge nepalesere.

Tekst og foto: Aleksander Andersen

Den store utescenen er fullsatt. Sola glimter til i Nepals hovedstad Kathmandu. På scenen skinner det i instrumentenene som bærer østlige folketoner utover folkemengden. Det er fireårsjubileum for åpningen av Nepal Music Centre. Svein Westad kikker ned på opptredenen til en Nepalsk danserinne da en av Sveins elever kommet fortvilet bort. Hun har problem med å få munnharpa til å låte som den skal. Om få minutter skal de på opptre på scenen.
– Det er en stor anledning som arrangeres årlig. Munnharpegruppa mi skal ha et nummer med akkompagnement av fløyte og trommer, forteller Svein.

Lærer bort munnharpemelodier

I et helt år til sammen skal han være lærer på Nepal Music Centre i Kathmandu. Seks måneder har allerede gått. Et nummer med vestlig sang er før Sveins munnharpegruppe. En av Merethes gruppe med sangelever går på scenen. Hun er ikledt en grønn og oransje sari for anledningen.
Det er en uvanelig klar dag i den ellers så forurensede hovedstaden. Ovenfor byen kan man skimte verdens tak, Himalaya. «With a little help from my friends» av Beatles kores av en gjeng unge håpefulle. Merethe er i full vigør og dirigerer det hele til stor applaus fra publikum.
Taktene fra Beatles-slageren dør sakte hen. Med trommespill og fløye i bakgrunnen, fyller Svein og studentene konsertområdet med nepalske folketoner.
– De er ikke vant til å spille melodi på munnharpe her, det er noe helt nytt for de. Jeg har til og med spilt Raga på munnharpe, og det vakte også kjempestor oppsikt, sier Svein. Han jobber med å utvide nepalesernes bruk av munnharpa til noe mer enn det enkle spillet de vanligvis gjør.
– Det tar litt tid, men studentene mine tar det etter hver og synes det er kjempeartig, sier han.

– Et eventyr

Det er ved Universitetet i Agder at Svein og Merethe begge er engasjert på en ettårs kontrakt. Utvekslingen foregår i samarbeid med universitetet og Fredskorpset finansierer ordningen  med formål om erfaringsutveksling og økt kulturforståelse mellom ulike land. Tre musikklærere fra Nepal er nå i Kristiansand, mens Svein og Merethe skal vise fram norsk kultur og musikk i Kathmandu.
– Jeg ble tipset av noen i Rikskonsertene om dette samarbeidet, og siden jeg kjente til skolen fra før, stilte jeg sterkt og søkte, sier han.
Han hadde akkurat valgt å gå av med pensjon fra jobben i televerket.
– Jeg jobbet med telekommunikasjon og infrastruktur for Telenor, men den store interessen har vært musikk. Jeg gikk av med AFP ville bare gjøre akkurat det jeg hadde lyst til nå, sier Svein.
– Det er jo et eventyr å være her. Det er virkelig fint å oppleve kulturen og landet her, sier Svein. Han ser det som en glede å få være i Nepal lenge nok til å gå skikkelig inn i alle de godt bevarte musikk- og dansetradisjonene som hver av de 60 forskjellige kulturelle minoritetene landet har. Denne våren skal Svein reise til Øst-Nepal for å gjøre feltstudier og lydopptak.
– Jeg skal prøve å samle inn en del av det som er av munnharpetradisjoner i Nepal og det er i øst man finner de. Det blir utrolig spennende, sier han.

På bølgelengde

– Om jeg hadde reist til et afrikansk land, eller til Latin-Amerika, hadde ikke vært det samme for meg. Jeg har vært veldig interessert i asisaktisk kultur siden ungdomstida. Jeg har gått inn på meditasjon og østens filosofi, musikk og den rike kulturen som india, kina og japan representerer. Du finner ikke den andre steder, det er en helt annen dimensjon over det, sier munnharpespilleren drømmende. Han føler seg hjemme i østen, både kulturelt og filofsofisk.
– Jeg føler jeg er på bølgelengde med folket her, sier Svein. Men han ville ikke bodd i landet permanent. Nepal er et fattig land med en veldig ustabil politisk situasjon. Dessuten er ikke infrastrukturen alltid like god.
– Det er ikke bare bare å stri med strømutkoblinger 16 timer i døgnet. Og forurensingen i Kathmandu er helt forferdelig, det er ikke noe sted å være og bo. Men når du reiser rundt i landet er jo kjempeartig, så jeg skulle kanskje gjerne gjort akkurat dèt litt lenger. Vi får se, jeg kommer nok tilbake hit, ganske sikkert.

Førti studenter

Merethe ble tipset om jobben av ei venninne som er gift med en inder som visste om stillingen.
– Da jeg så stillingsannonsa og da var det bære den perfekte beskrivelsen. Et år som musikalpedagog i Nepal. I Asia som jeg alltid har drømt å reise til, sier hun.
Selv kaller hun seg både Ørsting og Volding. Hun er opprinnelig født og oppvokst på Ørsta. Men har jobba som sanglærer, pianolærer og musikkterapeut på videregående, kulturskolen og høgskolen i Volda.
– Det begynte med at jeg hadde hatt lyst til å reise ganske lenge nå. Jeg har alltid vært glad i å reise, men det har alltid bare vært korte turer. Først vurderte jeg India eller Japan, jeg hadde lyst til å reise til Asia også tenkte jeg at jeg bare skulle dra og finne ut av musikk-kulturer, forteller Merethe.
Hun er lærer for sju grupper på til sammen 40 studenter og skal gi nepaleserne et innblikk i vestlig musikk. Både nytt og gammelt. Beatles er et obligatorisk pensum ifølge Merethe.
– Det er så utrolig greit å bruke for kor, de har masse arrangementer og det er mye spennende man kan gjøre med Beatles’ musikk, sier hun.
Planen er å arrangere tre konserter på rad i april eller mai, slik at alle gruppene kan få prøve seg på scenen.

«Nepali time»

Men det er ikke bare bare å undervise i et land som lever i en annen tidssone, ikke bare fysisk men også mentalt.
– Alt er «Nepali time». Du kan ikke regne med å begynne på tida med noen ting. Studentene er jo ikke akkurat presise. Det kan være frustrerende, men samtidig er det også fint, fordi det er avslappende, sier hun.
I Nepal spares det strøm. Kathmandu har nærmere 14 timer strømbrudd i døgnet, noe som er en stor utfordring.
– Selv om jeg kunne tenkt meg å planlegge timene på et tidspunkt så kan jeg nødvendigvis ikke det, fordi det ikke er strøm og da er det heller ikke internett. Men man blir vant til det og, man må bare lære å tilpasse seg og gjøre det beste ut av det, forteller Merethe.
Nepal ligger også i et jordskjelvområde, med den ragende Himalaya fjellkjeden. Hvert 90-100 år skjer det et katastrofalt skjelv. Nå er det godt 90 år siden sist.
– Man bør være bevist på det, man veit jo aldri når det skjer. Jeg har planlagt hvor jeg skal stå på rommet mitt hvis det skjer, sier hun.

Knekkebrød døyvet hjemlengselen

Men på tross av dette har Merethe det så bra at hun ikke har lyst til å dra hjem igjen med det første. I hvertfall ikke enda.
– Tida går veldig fort og jeg ser at det er utrolig masse jeg har lyst til å lære. Jeg føler meg bare så utrolig hjemme her, sier hun.
Prosjektet i regi av Fredskorpset skal etter planen vare i tre til fem år. Og det skal utveksles nye lærere hvert år.
– Jeg har så lyst til å forlenge oppholdet mitt her. Jeg kjenner jo til livet her, kulturen og skolen. Så hvorfor kan ikke jeg bare få lov til å være her i ett år til? spør Merethe med en bedende stemme.
Selv om Merethe gjerne vil bli lenger savner hun også Norge og Volda.
– Jeg savner vennene mine og familien min, jeg kunne gjerne hatt de her også, sier hun. Men i en travel hverdag rekker hun ikke å ha hjemlengsel.
– Det var mest i begynnelsen. Jeg savna norsk mat.  Det er ikke så lett å finne godt pålegg her. Vi går Dal Bhat hver dag, det kan være godt. Men det blir litt lite variasjon og jeg kjenner jeg begynner å bli litt lei ris nå. men jeg har funnet knekkebrød da, Wasa. Så lenge jeg får det til frokost overlever jeg, smiler Merethe.